|
innledningen (fra ildsjelen.no) |
utdrag fra Marcello Haugen- boken - funnet som txt-utdr på nettet og kopiert her * bilder fra nettet ellers | |
|
DEL-utdrag 1
|
Jeg kan. Jeg vil I Tv.progrannnet om Marcello høsten 1973 opptrådte det en mørk kvinne som mange la merke til, Randi Olerud. Her er hennes historie: Mor hadde reist til et høyfjellshotell en sommer for å kurere sin astma, men fikk lungebetennelse og ble meget dårlig. Jeg ble kontaktet og reiste dit opp. Legen, som ble tilkalt samtidig, gav henne antibiotika, men feberen ville ikke gå ned, og til sykehus ville hun ikke. Jeg ble virkelig fortvilet. En dag sa verten til meg: - Du får spørre Marcello. - Tull, sa jeg, hva kan han utrette. Han kan kanskje finne sauer som har gått seg vill, men ikke hjelpe en syk på avstand. - Jo, kanskje han kan gi deg et råd allikevel. Han har hjulpet mange før. Jeg skal gjerne kjøre deg ned, om du vil Skeptisk og vantro dro jeg avsted. Det var mange mennesker på venteværelset, men det varte ikke så lenge før jeg fikk komme inn. Det var nifst å gå opp den trange vindeltrappen. Synet av Marcello gjorde øyeblikkelig et dypt inntrykk på meg. Han virket harmonisk og snill, men jeg følte med en gang de mørke øynene hans trenge dypt inn i meg. Jeg var plutselig en elendig synder med hele sitt register åpen. bart for dette menneske. Jeg vet ikke hvor lenge vi stod slik ovenfor hverandre. Det kunne ha vært bare noen sekunder, for meg virket det som en evighet, da han plutselig smilte og liksom vekket meg. Han grep hånden min og sa: - Nei, ta det nå med ro, så farlig er det vel ikke. Jeg kvakk. Hadde han lest tankene mine? - Sett deg, sa han. Jeg sank ned ytterst på stolen han bød
203 meg. Selv satte han seg på den andre siden av skrivebordet -med ryggen til meg. - Hva gjelder det i dag da? spurte han rolig. - Jo, det gjelder mor, hun ligger... - Stopp litt, sa Marcello, og det ble taust et øyeblikk. - Jo, nå serjeg henne. Hun ligger inne på Kittilbu, i annen etasje, ved et vindu. Hun er meget syk. Du har rett i at hun burde til syke. hus, men det vil hun jo ikke, og du må ikke gjøre imot hennes vilje, for hun har astma. Da blir hun nervøs og blir bare enda dårligere. Det går nok bra, skal du se. Men når dette er over, vil hun bli syk igjen - av astmaen. Meget syk. Lenge. Du får en hård tid, men det går nok bra, skal du se. Og efter det blir hun friskere enn hun har vært på lenge... Plutselig skiftet han tonefall, det kom omsorg i stemmen. - Du må slappe av. Sett deg godt inn i stolen. Jeg oppdaget at jeg fremdeles satt ytterst på stolen med alle muskler spent. Marcello hadde ikke vendt hodet sitt siden han satte seg med ryggen mot meg. Jeg trakk meg lenger inn i sto. len, men jeg klarte ikke å slappe av. Marcello fortsatte: - Men din mor har jo ikke bare astma. Hun har en dårlig galle. Hun har hatt en operasjon også. - Ja, hun har tatt bort en svulst, sa jeg. - To, kom det kjapt fra Marcello. (Dette fikk jeg bekreftet av mor senere.) Da jeg skulle gå, sa han: - Du har dårlig rygg. En ødelagt skive og en hvirvel for meget. Dette visste jeg fra før. Han føyde til: - Det er fint å være lang. Legg av deg kompleksene for det. Rett deg opp, lær å gå og sitte riktig, så får du ikke så meget smerter i ryggen. Marcello fulgte meg ut av det lille værelset og stoppet ved trappen. Det ble en avskjed jeg aldri glemmer. Plutselig var jeg blitt glad i denne fremmede mannen. Håndtrykket han gav meg og omsorgen han gav uttrykk for gjorde at jeg følte en slags lykke strømme igjennom meg. Livet hadde plutselig fått en ny mening, og jeg forstod at mitt begrep om verdier ble forandret på Svarga den dagen.
204 Vinteren gikk, det ble en hard tid, men det var som om tanken på Marcello gav meg krefter. Med vårsolen kom bedring for mor, og jeg fikk lyst til å fortsette min utdannelse. Men skulle jeg tørre å forlate mor? Ingen andre enn Marcello kunne svare meg på det. Veien gikk til Svarga. På mitt spørsmål om mor ville bli syk igjen, sa han: - Reis du, det går så fint Forresten er du visst i tvil om det er bortkastede penger å reise til den skolen i Sveits. Det er det ikke. Bare reis, du kommer lykkelig hjem. Det forbauset meg ikke lenger at Marcello så hva jeg tenkte på. Han fikk rett. Jeg fikk oppleve gleden både borte og hjemme.
Det ble mange besøk hos Marcello. En gang fortalte jeg en god venn om ham og spurte om han kunne tenke seg å kjøre meg opptil Svarga. - Det kan jeg godt, svarte han, - men jeg synes det hele høres som noe tull. Da vi kom opp til Svarga, gikk jeg ut, mens min venn snudde bilen og kjørte ut av tunet for å vente på meg. Han hadde øyeblikkelig reagert negativt ved å se det “rotete” Svarga med sine rare, mystiske hus. Da jeg kom inn, sa Marcello: - Du er ikke alene i dag. 'Du kan hilse din venn fra meg (han nevnte ham ved navn) og si at jeg kan fortelle ham hva han skal gjøre for å bli kvitt den sykdommen han plages av. Han tror ikke på meg, så han kommer nok ikke, men hils ham allikevel - Du funderer meget over livet, Randi. Tenk ikke så meget på det. Si til deg selv:jeg vil, det hjelper din underbevissthet, og jeg kan- det hjelper din dagsbevissthet. På den måten gjør du livet rikere og motgangen lettere å bære. Vanskelighetene kommer til deg på mange vis. Når den tid kommer, skal du huske på hva jeg sa nå. Gjenta setningen for deg selv. Det styrker. De banaleste ting måtte Marcello hjelpe meg med. Da jeg engang mistet 600 kroner på arbeidet, ringte jeg til ham. - Vent nå et par dager. Pengene kommer til rette, sa han. Tre dager efter kom en kollega med sjekken på 600 kroner. Den hadde forstukket seg blant noen andre papirer.
205 Fremtiden skulle gi meg svar på hvorfor Marcello manet jeg vil og jeg kan inn i meg. En bilulykke gjorde meg til epileptiker i åtte år. Det ble mange anfall og mange vonde bemerkninger fra tankeløse mennesker. Det var fristende å la seg synke inn i apati og passivitet. Et par år efter ulykken ble det klart for meg at bare å arbeide var den kraft som kunne bære meg igjennom. Men vil noen ha meg? Jeg kontaktet min tidligere arbeidsgiver, og ha gav meg sjansen. Jeg kunne føle meg som et samfunnsnyttig menneske igjen. Jeg var allikevel ikke alltid istand til å overbevise meg selv om at jeg kan og jeg vil. Det gikk tilbake med helsen. Det ble fler besøk på Rikshospitalet, og efterhvert gled jeg inn i håpløshet og pessimisme. På det tidspunkt fikk min mann stilling i London. Tanken på skifte miljø og lege gjorde meg engstelig. I min tvil kontaktet jeg Marcello: - Er det ikke best at barna og jeg blir her i Norge? - Nei, reis du - om kort tid blir du til stor hjelp for din mann der borte. Jeg merket meg hans ord, og tenkte at nå tar Marcello feil men jeg turde ikke si ham imot. Noen dager senere satt jeg på flyet til London. To dager efter ankomsten bragte skjebnen meg til en egyptisk lege, som gjorde meg frisk for alltid. Noen uker efter var jeg i arbeide på samme sted som min mann. Hvem skal jeg takke mest - Marcello eller St. George, som legen kalte seg, eller det store Altet, som Marcello så ofte snakket om.
Kanskje var de to skikkelene besjelet av den samme sak og kanskje var "altet" det medium de kunne møtes i og virke sammen i. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ble frisk av en sykdom som virket håpløs. Og at jeg har vært frisk siden.
Ikke alltid var det oppmuntring å hente hos Marcello. En gang efter at jeg var kommet tilbake fra London, oppsøkte jeg ham f grunn av tvil og usikkerhet i en privat situasjon. Jeg ville vite
206 sannheten - god eller ond - Marcello måtte si meg den. Ved ankomsten lukket Agnes Løkken opp for meg, som vanlig, og bad meg vente til hun hadde snakket med Marcello. Efter en stund kom hun tilbake med følgende beskjed: Jeg skal hilse fra Marcello og si at du ikke kan få komme inn til ham idag. Jeg ble stiv av skam og fortvilelse. Hadde best lyst til å grine. Marcello visste altså at jeg kom, og så hva jeg ønsket å få svar på. Var det jeg som var fordringsfull, eller var det bare Marcello som var hensynsfull? Jeg følte at et svar måtte ha blitt negativt, for det gode ville Marcello sikkert ha sagt meg. Det var vanskelig å forlate Svarga den dagen. Jeg ruslet omkring på eiendommen. Jeg syntes det gav krefter å være i Marcellos nærhet. Jeg hadde aldri vært inne i kapellet. Plutselig fikk jeg en trang til å komme dit. Jeg beveget meg langsomt opp til huset igjen, og lurte på om jeg turde be om å få låne nøkkelen. Da kom Agnes Løkken ut på trappen med nøkkelen i hånden og sa: - Du vil vel inn i kapellet du. Det var ikke tvil i min sjel Marcello var med meg der jeg vandret omkring. Han kunne ikke se meg fra sitt vindu, men han hadde fulgt meg med sitt blikk selv om han hadde andre personer og deres problemer inne på sitt kontor. Jeg ble lenge i kapellet. Og med nytt mot forlot jeg Svarga den dagen. Nok en gang hadde Marcello minnet meg om at jeg kan og jeg vil En sjelden gang gikk jeg til Svarga bare for å besøke Marcello. Vi bodde på Lillehammer da. Marcello var av de mennesker man savnet og følte trang til å besøke. Det var godt å være i hans nærhet. Tankene fikk liv, ble positive, småting fikk mening, sinnet ble fylt av glede. Efter et samvær med Marcello fikk man lyst til å være god, gjøre noe godt for andre, spre glede og vise verden at man tror på det gode i menneskene. En udefinerbar optimisme grodde i ens indre. Overbevisningen om at positive krefter fordriver de negative, ble sterk i samvær med Marcello.
Det var en av de dagene jeg gikk til Marcello bare for å besøke ham. Det er meget mulig han visste at det skulle bli vårt siste
|
