første del | her under er del fire- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen
Kapittel 7
Historien om Raould
Da de var gått, vendte jeg meg mot min ledsager, som hadde skjult seg. Han satt kvestet og blødende og nesten bevisstløs i et hjørne av hytten. Da jeg hjalp ham opp, sa jeg til ham, at hvis han ville anstrenge seg og gå med meg, ville det være godt for oss begge å forlate stedet, for det tilfelle at flokken skulle komme tilbake.
Med vanskelighet og besvær fikk jeg ham på bena og hjalp ham langsomt til et sted på den mørke slette, hvor vi var uten for fare, selv om vi var uten tak over hodet.
Det neste jeg gjorde var å lindre hans smerter ved de metoder jeg hadde lært i Håpets Hus, og noe senere var den stakkars fyr i stand til å tale og fortelle om seg selv, og hvordan han var kommet til dette fryktelige mørke sted.
Så vidt jeg forstod var han helt plutselig trådt ut av jordelivet, idet han var blitt skutt av en mann, som var sjalu på ham på grunn av hans forhold til drapsmannens hustru.
Det eneste lyspunkt i den stakkars ånds historie var, at han ikke nærte noe ønske om hevn og var heller ikke sint på den som så brått hadde skilt ham fra livet. Han følte kun skam og sorg over det hele. Det som mest hadde støtt ham, men som samtidig hadde åpnet hans øyne, var oppdagelsen av at den kvinne, som hans kjærlighet hadde vært til - og hadde forårsaket det hele, og hun var helt ufølsom og blottet for kjærlighet til noen av dem. Hun tenkte kun på, hvorledes hennes måte å føre seg på kunne gagne henne selv og hennes sosiale posisjon i overklassen; og hun hadde kun hatt sinne og ergrelse til overs for sin ulykkelige ektefelle og offeret for hans sjalusi.
Den unge mann, som jeg vil kalle Raould, sa: "Da forstod jeg, at jeg virkelig var død, og allikevel hadde jeg evnen til å gå tilbake til jorden, og det var min første tanke - hvis det var mulig - å få henne til å forstå, at den døde stadig levde, tross hans tilsynelatende utslettelse. Og jeg tenkte på, om det kunne la seg gjennomføre og bringe henne trøst og åpenbare for henne, at jeg også bakenfor døden og graven tenkte på henne.
Og hvordan tror du så jeg fant henne? Du tror kanskje at hun gråt og sørget over meg? Nei, det gjorde hun ikke; den tanken streifet henne ei. Hun tenkte kun på seg selv og ønsket hun aldri hadde sett oss, eller at hun ved et eller annet kupp kunne utslette oss fra sitt liv og begynne livet med en annen, som var høyere på rangstigen enn noen av oss. Men da falt det liksom bort et slør fra mine øyne, og jeg forstod at hun aldri hadde elsket meg overhodet. Men jeg var både rik og adelig, og hun hadde håpt på å nå enda høyere på rangstigen ved min hjelp og innflytelse. Ja, det var direkte gått sport i hennes lidenskap for å nå det hun ville. Midlene var underordnede, bare hun kunne oppnå et usselt fortrinn for å kunne hovere over en rivaliserende kvinne.
Og jeg! Jeg var ikke annet enn en stakkars forblindet dumrian, og jeg hadde måttet betale med mitt liv for min dårskap. For henne var jeg kun en ubehagelig erindring om den skam og skandale, som fulgte etter.
Så flyktet jeg i min bitterhet bort fra jorden til et annet sted. Det var meg likegyldig hvor dette sted var, jeg var komplett likeglad. Etter dette hadde jeg ingen tro på sannhet eller godhet av noen slags, og mine ville tanker og begjær trakk meg ned i dette mørke helvete, hvor jeg fant beslektede ånder blant dem, som på jorden hadde vært mine smigrere og snyltegjester.
Det var mellom slike folk jeg hadde forødt min timelige formue og tapt min sjel."
Han holdt pusten et øyeblikk, og jeg sa: "Ulykkelige venn, vil du ikke søke den angerens sti, som kan føre deg tilbake til et lysere land og hjelpe deg å gjenvinne den arv, du har mistet, nemlig din manndom og ditt høyere selv?"
"Det er dessverre for sent," sa han. "I helvete, og det her er sikkert helvete, er det ikke noe håp mer."
"Intet håp? Si ikke slikt min kjære venn; de ord har jeg hørt alt for mange ganger fra ulykkelige sjeler. Jeg kan forsikre deg at selv for sjeler som befinner seg i den mørkeste fortvilelse, er det håp. Jeg har kjent til sorg, som var likeså bitter og dyp som din, og dog hadde jeg alltid et håp å klynge meg til. Og dette håp var nettopp en kvinne, som jeg elsket, og hun var så ren og hvit som en engel. Hennes hender var alltid utstrakte mot meg i den dypeste og reneste kjærlighet. Hun var mitt håp, og hun gav meg troen på meg selv, og for hennes skyld har jeg prøvd å inngi andre ulykkelige, det samme håp, som hun gav meg. - Kom kjære venn, la meg føre deg til et lysere og bedre land."
"Men hvem er du, venn, som er kommet til meg med så vennlige ord og handlinger og uten å være kaldt på? Jeg skylder deg virkelig mitt liv, selv om jeg vet at vi dessverre ikke dør her, men kun lider dødskvaler. Fortel meg hvem du er, og hvordan du nå befinner deg her og kan si noe som gir meg håp. Det er ord som lyder som den herligste musikk i dette mørke og dette helvete. Jeg synes jeg begynner å få tillid til deg. Jeg trodde først du var en engel som var blitt sendt for å hjelpe meg. Men du ser jo ikke ut som en engel, du har meget til felles med mitt utseende."
Jeg fortalte ham nå min egen historie, og hvordan jeg hadde arbeidet meg opp mot lyset. Det skulle han også gjøre. Jeg betrodde ham at jeg hadde et lønnlig håp, et håp som jeg viste ikke ville svikte meg, nemlig at jeg engang, når tiden var fullkommen og jeg ved mine gjerninger hadde gjort meg fortjent til det, skulle være sammen med min elskede i et land, hvor vi ikke mer skulle være atskilte.
"Er din elskede, som du taler om, da tilfreds med å gå og vente på deg? Tror du hun vil tilbringe hele sitt liv på jorden alene, for å kunne forenes med deg i himmelen? Det tror jeg ikke på, du narrer kun deg selv. Det er en drøm du lever på. Hvis hun ikke er gammel eller meget stygg, kan ingen kvinne tenke seg å leve ensom hele tiden for din skyld. Jeg tror nok hun vil kunne gjøre det en tid, hvis hun ellers er romantisk eller hvis ingen frir til henne. Hun må være en ren engel, hvis hun ikke trøster seg litt en gang imellom. Men tro meg, hvis du ikke har mer grunn til å håpe enn du har forklart, så har jeg ondt av deg."
Jeg må tilstå at hans ord ergret meg mye. De vakte en tvil, som ofte hadde lurt i meg, og virket som et kaldt spann vann midt i den romantiske varme som hadde holdt meg oppe. For å berolige meg selv og frigjøre meg for tvilen - både hans og min - sa jeg heftig:
"Hvis jeg tar deg med til jorden og viser deg, at min elskede tenker på meg og sørger over meg, vil du så stadig tro at jeg er fanget i en illusjon? Vil du så ikke tro at jeg vet hva jeg snakker om? Og vil du så ikke innrømme, at din erfaring om kvinner og livet på jorden ikke alltid kan brukes, og at det her er noe du kan lære av?"
"Kjære venn, tilgi meg hvis jeg har såret deg med min vantro. Jeg beundrer din tro, og jeg ville ønske jeg hadde litt av den selv. La oss i hvert fall komme vekk herfra for å se henne."
Jeg grep hans hånd og fremtvang med min viljes kraft vår reise til min elskede. Vi hevet oss og for gjennom rommet med tankens fart, inntil vi befant oss på jorden og sto i rommet, hvor min elskede oppholdt seg. Jeg så at hennes skytsånd våkte over henne, og likeledes så jeg det tåkete omriss av rommet og dets møbler, men min venn Raould så ikke annet enn min elskedes skikkelse.
Hun satt i en stol, og hun lignet da en av de hellige, idet hennes lyse, rene ånd utstrålte et lys og omgav hennes panne med et skjær, som lignet en glorie.
Raould sank i kne ved hennes føtter:
"Det er en engel," utbrød han, "en av de hellige og ikke en kvinne, du har ført meg til. Hun hører ikke jorden til."
Så talte jeg til henne, nevnte henne navn, og hun hørte min stemme. Hennes ansikt oppklartes og tristheten i det forsvant. Hun sa blidt:
"Min dyrebareste, er du virkelig her? Jeg lengtes slik etter at du ville komme igjen. Jeg kan ikke tenke eller drømme om noe annet enn deg. Kan du røre ved meg nå?"
Hun rakte hånden frem, og et øyeblikk hvilte min hånd i hennes, men selv dette øyeblikk fikk henne til å gyse, som om en isende kulde hadde berørt henne.
"Se, elskede, jeg har brakt en ulykkelig venn med meg, og han ber om din forbønn. Jeg ville gjerne han skulle forstå, at det finnes en trofast kvinne på jorden - en sann kjærlighetens ånd, som velsigner oss, når vi er i stand til å motta kjærligheten."
Hun hadde ikke helt forstått mine ord, men hun fattet meningen med dem, og hun smilte: "Oh ja, jeg vil alltid være trofast mot deg, min elskede, som du er mot meg. Og en dag vil vi bli så usigelig glade og lykkelige."
Raould, som enda knelte ved hennes føtter, rakte sin hånd frem og forsøkte å berøre henne, men den usynlige mur holdt ham borte, slik som den tidligere hadde gjort med meg.
Da trakk Raould seg tilbake og ropte: "Hvis ditt hjerte er så fullt av kjærlighet og medlidenhet, så spar litt til meg, som er så ulykkelig og trenger til din forbønn. Be om at jeg også må bli hjulpet, så jeg kan vite at dine bønner høres, hvor mine ikke var verdige til å bli hørt, og jeg kan tro at det også er tilgivelse for meg."
Min elskede hørte den ulykkelige sjels stemme; hun knelte ved sin stol og bad en inderlig bønn om hjelp og trøst for oss begge. Raould ble meget beveget og vemodig stemt. Han sank helt sammen av overveldelse, så jeg måtte ta ham i hånden og føre ham tilbake til åndelandet. Men selv om han kom tilbake til det triste sted han kom fra, var han ikke mer blottet for det som gir sjelen selvoppholdelsesdrift og fremdrift, nemlig håpet. Det hadde han fått med seg som en kostelig gave.
Fra dette øyeblikk arbeidet Raould og jeg sammen i det mørke land, og fra dag til dag ble han stadig mer forhåpningsfull, og det bevirket at han hurtig kom bort fra det mørke landområde. Av natur var han livlig og munter, en riktig franskmann, lystig og sjarmerende var han, og det skapte i hans sjel en lysere stemning, som selv ikke de sørgelige omgivelser kunne innvirke på. Vi ble gode venner, og vårt arbeide ble behageligere, fordi vi var to om det. Vårt kompaniskap skulle imidlertid ikke vare særlig lenge denne gang, men vi har siden truffet hverandre og arbeidet sammen mange ganger som kammerater i forskjellige regimenter, som tilfellet kan føre sammen og skille en tid.
Kapittel 8
Fristelser
Jeg fikk atter beskjed om å gå til jordplanet i en misjon for å bringe hjelp, og jeg måtte for en tid oppgi mine vandringer i de åndelige sfærer.
Og da var det at jeg ble utsatt for den største fristelse jeg har stått overfor i mitt liv. Jeg kom under mitt arbeide til å stå ansikt til ansikt med en som enda var i det jordiske legeme. Hans dårlige innflytelse på mitt jordiske liv hadde vært overveldende, og han hadde gjort alt for at ødelegge og forderve det. Det skal ærlig innrømmes, at jeg heller ikke hadde hørt til Guds gode barn, så langt fra; men jeg kunne ikke unngå å føle rasende bitterhet og tørst etter hevn, hver gang jeg tenkte på det menneske og de krenkelser jeg hadde vært utsatt for, på grunn av ham. Og de krenkelser hadde jeg ruget over, inntil jeg i visse øyeblikk følte at jeg ville eksplodere av sinne.
Under mine vandringer på jordplanet hadde jeg lært mange måter, hvorpå en ånd stadig kan skade dem han hater, og som stadig er i ”kjøttet”. Vi har langt mer makt, enn noen på jorden drømmer om, men jeg mener det er klokest å fortie de uhyggelige muligheter som finnes - også etter døden - for den hevngjerrige ånd. Jeg kunne fortelle utførlig om mange fryktelige tilfeller av ugjerninger, som har funnet sted og som jeg er bekjent med.
Det er begått mystiske mord og hemmelige forbrytelser av enhver art, og ingen vet noe, som kan gi et fingerpek om motivet til ugjerningen, og heller ikke hvorledes den har gått for seg, eller hvem som har begått den. Men de som har utøvet disse onde gjerninger, har ikke selv vært ansvarlige for deres handlinger, idet de kun har tjent som redskaper for besettende ånder. Alt dette og mange andre beslektede ting er vi fortrolige med i åndeverdenen, og likeledes med forhold, hvor omstendighetene er meget forskjellige fra hvorledes det ser ut for menneskene.
Den gamle tro på djevel-besettelse er ikke så fantasifull når alt kommer til alt, bortsett fra at disse demoner eller djevler selv har vært mennesker engang.
Det ble da slik for meg, at jeg kom til å møte det menneske jeg hatet mest i mitt jordiske liv. Alle mine gamle følelser av forurettelse blusset opp i meg igjen, da jeg så ham. Og mitt sinne var ti ganger sterkere, enn det hadde vært i jordelivet; for en ånd har langt større evne til å lide eller nyte, gledes eller pines, elske eller hate, enn den hvis følelser er slørede og sløvede av det jordiske hylster. En frigjort ånds følelser er tifold mer heftige.
Da jeg nå på ny befant meg ved siden av denne person, blusset det lenge bortgjemte ønske om hevn opp igjen. Jeg så plutselig en ytterst raffinert og djevelsk plan for meg; for ønsket - eller rettere begjæret etter hevn - fikk meg til å se de mørke ånder fra helvete for meg, som var så avskyelige at intet levende vesen drømte om, at de eksisterte andre steder enn i et mareritt.
Disse vesener kan ikke leve på jordplanet eller i de laveste sfærer som omgir det, med mindre de er beslektede med de dødelige, eller også er i forbindelse med en eller annen magnetisk tiltrekning, som er i stand til å fastholde dem en tid. Og selv om de ofte kan heve seg der opp for å tilkjennegi at de eksisterer, eller som svar på en eller annen dødeligs hevngjerrighet og ønske om å gjøre ondt, så kan de ikke bli dér særlig lenge; for så snart tiltrekningskraften blir svakere, mister de deres holdepunkt og synker atter ned til deres mørke tilholdssteder.
I onde og urolige tider, hvor det hersker mye sinne, som for eksempel under den franske revolusjon eller andre tilsvarende begivenheter, hvor den undertrykte del av befolkningen lider under herskernes åk, skapes det store og sterke begjær om hevn over undertrykkerne, ledsagd av et glødende hat til dem. Og dette er ikke en enkelt sjels begjær men det samlet begjær fra et ubegrenset antall av sjeler, som er desperate av hevntørst. Folkemengdens begjær etter hevn virker da som en sterk magnetisk tiltrekning på disse ånder, som i virkeligheten er rene djevler, og de er en tid i stand til å beherske folkemassene, inntil hevntørsten ebber ut. Og tiltrekningskraften forminskes derved, for til slutt helt å forsvinne.
I mitt tilfelle flokket disse forferdelige vesener seg omkring meg i store skarer, og i stor fryd visket de meg i øret og viste meg en måte hvorpå jeg kunne tilfredsstille min hevnfølelse; den var så lett og direkte, så enkel og gyselig og så forferdelig, at jeg ikke våger å nedskrive den her av frykt for at ideen skulle praktiseres av en eller annen, og derved forårsake at mennesker i ubegrenset antall og til ubestemt tid ville komme til å lide under den.
På ethvert annet tidspunkt ville jeg ha gyst tilbake i redsel for disse vesener og deres mørke innskytelser, men i dette øyeblikk, midt i mitt avsindige hat, bød jeg dem velkommen og var helt med - ved å be dem hjelpe meg å gjennomføre min hevn.
Da lød min elskedes røst som tonene fra en sølvklokke. Den kunne jeg aldri overhøre, den kunne bevege meg som intet annet. Stemmen oppfordret meg til å komme til henne med alt hva som var hellig for oss begge, ved alle de løfter vi hadde gitt hverandre og alle de forhåpninger vi gjorde oss. Jeg måtte øyeblikklig oppgi min hevn, og jeg ble dratt - som med et rep - mot den jeg elsket og bort fra den jeg hatet.
Hele skaren av mørkets ånder fulgte med meg, klynget seg til meg og forsøkte å holde meg tilbake, men med et stadig svakere grep om meg etter hvert som kjærlighetens, renhetens og sannhetens stemme trengte inn i mitt hjerte.
Jeg så min elskede stå i sitt værelse med hendene strakt ut mot meg for å dra meg til seg. To sterkt strålende ånder sto på hver sin side av henne; omkring henne var det en ring av flammende sølvlys som en mur som omgav henne.
Idet jeg fulgte hennes kall, trengte jeg gjennom muren og sto ved hennes side. Det så ut som om skaren forsøkte å følge etter men ble kastet tilbake av den flammende ring. En av de modigste styrtet seg mot meg, før jeg passerte ringen, og prøvde å ta fatt i meg, men hans arm ble antent av lysflammen og skrumpede sammen, som om den var kastet i en smelteovn.
Med et brøl av smerte og raseri for han tilbake og forsvant, fulgt av en hånlig og skadefro latter fra de andre.
Med all sin kjærlighets makt bad min elskede meg om å oppgi den fryktelige tanke om hevn og aldri mer gi etter for så lav en innskytelse. Hun spurte om jeg elsket min hevn høyere enn henne. Hvis jeg gav etter for denne tanke og dette begjær, ville det reise seg en uovervinnelig skranke mellom henne og meg; og den ville jeg selv skape av det onde materiale som min hevn og overlagte forbrytelse bestod av. Hun spurte meg om hennes kjærlighet til meg var så lite å regne mot det begjær som bodde i meg.
Så sterkt var mitt ønske om hevn, at jeg i begynnelsen ikke kunne gi etter for hennes bønn, for begjæret er som sagt mange ganger fordoblet i den åndelige verden, og derfor like så vanskelig å løsrive seg fra. Men da hun så i sin smerte og sorg over meg gav seg til å gråte, måtte jeg bøye meg. Hennes tårer var som dråper av hennes hjerteblod.
I min sjels dypeste smerte over å være den som fikk hennes tårer frem, knelte jeg ved hennes føtter og bad om tilgivelse for min ugudelige tanke; jeg bad om at jeg stadig måtte beholde hennes kjærlighet, som var det eneste som holdt meg oppe, mitt eneste håp, mitt alt.
Og som jeg bad, oppløstes kretsen av mørkets ånder, som hadde kjempet for å trenge inn i meg for å trekke meg tilbake til mitt begjær etter hevn. Hele skaren forsvant som en sort tåke som oppløses i vinden, og de sank alle ned til deres tilholdssteder igjen, mens jeg utmattet av anstrengelse sank sammen ved min elskedes føtter.
Min elskedes kjærlighet til meg og min lengsel og kjærlighet til henne var fra nå av en rustning og et vern omkring meg. Og selv om de samme mørkets ånder ved andre anledninger vendte tilbake og gjorde et nytt forsøk på å trekke meg ned, var jeg nå rustet til å motstå alle deres dristige og onde overfall.
utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)
TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link