første del | her under er del seks i onlineutgaven - bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
av Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen
Kapittel 11
Ahrinziman
Til disse materialisasjons-møter ble jeg ledsagd av den majestetiske ånd, jeg før har omtalt, og som jeg kjente under navnet Ahrinziman, som betyr "Den østerlandske Leder". Og da jeg nå begynte å se ham klarere, vil jeg beskrive ham.
Han var en høy, majestetisk skikkelse med lange bølgende hvite klær, som var kantet med et gult bånd. Og han bar et gult belte om livet. Hans ansiktsfarve var en østerlendings med bleke, mørke trekk. Ansiktstrekkene var regelmessige og pene, noe lignende statuer av Apollon, skjønt deres østerlandske trekk avvek noe fra den fullkomne greske type. Hans øyne var store og mørke, milde og ømme som en kvinnes, dog med en annerledes kraft av impulsivitet i det dype blikk. Den ble kontrollert av hans sterke personlighet, men røpet samtidig at han i sitt jordiske liv hadde kjent både til kjærlighetens og hatets lidenskaper. Nå var hans personlighet renset for alt det, som i et jordisk liv kan plette sjelens hvite drakt, og det utgikk liksom et sympatiens bånd mellom ham og dem, som liksom jeg selv måtte kjempe for å undertrykke restene av de jordiske lidenskaper og kjødelige begjær. Et kort, silkebløtt skjegg dekket hans kinn og hake, og hans bølgende sorte hår hang ned over hans skuldre. Hele hans skjønne, høye og kraftige skikkelse hadde Østens smidighet og ynde; for så markert er enhver race, at ånden i lange tider bærer preg av sin jordiske nasjonalitet, og skjønt det var gått århundrer siden Ahrinziman hadde forlatt sitt jordiske hylster, hadde han beholdt de østlige folkeslags særpreg.
(midtre bilde under av Apollon - som nevnes over, tv. av yogien Babaji ++ - som kan ligne og spes.bildet til høyre av yogi/Jesus?, med skjegg )
Han hadde betydelig likhet med et menneske på jorden, men dog var hans ansiktstrekk og øynenes klarhet og den åndskraft som utgikk fra dem, så overjordisk - at mine ord ikke kan skildre denne eiendommelige skjønnhets og følsomhets utstråling. Kun den som har sett en ånd fra de høyere sfærer, vil kunne forstå hva jeg har sett i denne skikkelse.
I sitt jordiske liv hadde han hengitt seg til dype studier av den okkulte vitenskap, og etter sin inntreden i den åndelige verden hadde han forøkt sine kunnskaper, inntil det ikke syntes å være noen grenser for hans innsikt. Liksom jeg, som har en varm og lidenskapelig natur, hadde han i løpet av mange år lært seg å beherske alle de lidenskaper, som kunne trekke ham nedover, inntil han nå sto på det høye nivå, hvorfra han bestandig reiste ned for å hjelpe dem opp, som kjemper med å overvinne de hindringer som sperrer deres adgang til lyset.
Og jeg var blandt dem som kjempet. Jeg var selv falt så dypt - og mange andre med meg. Men nettopp fordi vi hadde gjennomgått de mange lidelser, var vi mottagelige for hans hjelp; og ved den sympati og forståelse han viste oss ble vi villige og lærenemme elever, som han ikke forgjeves talte til, og han gav oss mange gode og veiledende råd. Med all sin elskverdige sympati eide han også en enorm viljestyrke, som vi andre ikke hadde mulighet for å lodde. Han kunne, når det behaget ham, få lidenskapelige vesener til å stanse, når de var i ferd med et eller annet, som ville skade dem selv eller andre. Han kunne også uten å berøre dem - holde dem fast som ved et trylleslag, så de var ute av stand til å røre en finger.
Så sterk var hans vilje i kjærlighetens ånd.
Deretter talte han til dem, underviste dem og lærte dem med en kjærlighet, som gikk igjennom dem som en varmende strøm. Og når han slik hadde fått dem til å forstå hvilke konsekvenser deres gjerninger ville medføre, gav han dem atter fri, så de kunne handle som de ønsket. Men ingen ønsket å begå den misgjerning, som de av denne mektige ånd var blitt advart mot.
For mitt eget vedkommende hadde jeg alltid betraktet meg selv som en hvis vilje var sterk, og som ikke lot seg bøye av andres, men overfor denne mektige ånd følte jeg meg som et barn, som måtte underkaste meg den sterkeres vilje, fordi den utsprang av ren kjærlighet.
Enhver ånd, i den åndelige verden så vel som på jorden, må før eller senere bøye seg for den kjærlighet som overvinner alt.
Men la meg gjenta: I alle henseender er mennesket fri i den åndelige verden - fri som luften - til å følge sine tilbøyeligheter eller ønsker. Grensene for hva et menneske kan tillate seg, og den utstrekning hvori han kan krenke andres rettigheter, er fastsatt ved en rekke lover og ordensregler, som eksisterer i den sfære han tilhører.
I de lavere sfærer hersker som derimot ingen annen lov enn undertrykkerens styrke og makt over de undertrykte. Han kan gjøre hva han har lyst til, han kan tvinge og forurette andre til de ytterste grenser for hva de kan tåle. Men hvis det så kommer en som er sterkere enn ham, vil det samme bli gjort mot undertrykkeren av hans overmann.
De mest undertrykte slaver på jorden er mindre ulykkelige enn dem jeg har sett i de lavere sfærer, hvor kun den sterkeste har rett, og hvor det kun finnes ånder som har trosset Guds og menneskers lover; det er mennesker som har vært deres egen lov (av selviskhet) og har misbrukt deres medmennesker til det ytterste. I disse sfærer, som jeg kort skal beskrive, ser det ut til at hvor sterk og grusom og umenneskelig en ånd enn måtte være, så finnes det alltid en eller annen som er enda sterkere og enda grusommere enn den første, inntil vi til sist kommer til dem som sies å regjere selve helvete: ondskapens konger og fyrster. Og det går enda videre, inntil ”djevlene” kurerer seg selv. De verste og mest tyranniske vil til sist lenges etter en annen tilstand, etter lover som kan begrense dette, eller heller etter en annen makt som kan kontrollere voldshandlingene.
Og det vil være det første skritt, det første ønske om et bedre liv, som kan muliggjøre Håpets Brødres arbeide i disse mørke sfærer. Det er gjennom denne lille sprekk av håp de kan inngi dem tanken om en forbedring og få dem til å forstå, at det er en mulighet for dem.
Etter hvert som ånden skrider frem i utvikling, vil det på ethvert trinn på stigen, herske en høyere grad av lov og orden, som ånden vil være rede til å rette seg etter, på samme måte som han forventer at andre skal underkaste seg den.
Den fullkomne opprettholdelse og lydighet mot de høyeste moralske lover finnes kun i de høyeste sfærer, men det er mange grader før dem; den som respekterer andres rettigheter vil også finne sine egne respektert, mens den som tramper på sin neste igjen vil krenkes av en som er sterkere.
I alle henseender har mennesket i den åndelige verden sin frihet. Man kan være virksom eller doven, gjøre godt eller ondt, kalle på en velsignelse eller en forbannelse. Det mennesket er, vil hans omgivelser være. Og den sfære han passer til vil alltid være den høyeste han kan komme til, inntil han ved egne anstrengelser blir i stand til å bo i en høyere.
Slik behøver den gode ingen beskyttelse mot den onde i de åndelige sfærer som det her er tale om. Deres egne forskjellige tilstander setter en uoverstigelig skranke mellom dem. De som er ovenfra kan alltid stige ned til dem som er nedenunder for å prøve å hjelpe dem, men det er en stor avgrunn mellom dem, som de lavere ånder ikke kan overskride. Kun på jorden og på andre planeter, hvor det er fysisk liv, kan som være en blanding av gode og slette innflytelser med nesten like stor makt. Jeg gjentar: nesten like stor makt, ettersom det gode har større makt på jorden, med mindre menneskene selv utelukker seg fra de gode krefters innflytelse og bistand ved å søke de laveres.
I fortiden, hvor menneskers hjerter var som små barns, lå den åndelige verden like ved deres dør. Men menneskene viste det ikke. Nå har de fjernet seg langt fra forbindelsen med den åndelige verden og er liksom skipbruddene på en tømmer-flåte, som seiler gjennom den tykke tåke for å finne den. Hjelpsomme loser fra den åndelige verden prøver å hjelpe dem til å gjenfinne en forbindelse med dette strålende land, for å tenne et håp for de trette, kjempende mennesker på jorden.
Overgangen
fra en lavere sfæres legeme til en høyere sfæres, skjer som oftest under
dyp søvn, som har meget til felles med den søvn som inntrer når ånden
forlater det jordiske legeme. Etter hvert som en ånd blir mer opphøyd og
mer eterisk, ledsages forandringen av en større bevissthetsgrad. Men når
det skjer en overgang fra en høy sfære til en annen, er det som om man
skifter kledning og får en litt finere sådan, enn den man kasserte. Slik
går ånden bestandig fremad, og for hver gang den skifter oppholdssted,
skifter den også til en kledning, som blir finere og finere, jo høyere
ånden stiger, liksom den i tilsvarende grad løsriver seg mer og mer fra
alt som hører jorden til - inntil den overskrider sfærene rundt om vår
jord og lander på ”solsystemets sfærers’ kyst”, som da stråler den
ankomne i møte med sin blendende skjønnhet og prakt.